Alle snakker om bærekraft og norske selskaper kappes om å fremstå grønnest og mest mulig miljøvennlig. Samvirke skal til Nordland for å høre hva Dina Fonn-Sætre og Henning Holand legger i det noe forslitte begrepet bærekraft. Dina og Henning ble kåret til Årets unge bønder i 2020, blant annet på grunn av sitt bidrag til en bærekraftig matproduksjon. På flyplassen på Gardermoen henger store skilt som forteller at dette er en klimanøytral flyplass. Mens jeg venter på innsjekking ser jeg Facebook-annonse for en strømleverandør som lover kundene gratis strøm en periode hvis kundene lover å kutte biffen. Det er lett å bli forvirra. Er egentlig en klimanøytral flyplass mer klimavennlig enn en kortreist ku?

Hovedsatsing

Også Felleskjøpet har satt bærekraft som en av de fire viktigste satsingsområdene i årene som kommer. Veien til målet går blant annet gjennom høyere norskandel i kraftfôret og mindre utslipp fra fabrikker og transport. Men hva betyr bærekraft for Dina og Henning i deres daglige virke som Nordlands største potetprodusenter i midnattssolens rike? Hva ligger i bærekraftbegrepet for dem står med begge beina i potetåkeren og produserer mat til Norges befolkning?

Førsteslått og beitende kyr

Etter en times reise med hurtigbåt fra Bodø ankommer vi Steigen. Det er et sånt sted hvor leiebilen står med døra åpen og nøkkelen i tenningen på fergekaia. Deretter venter en times kjøretur til bygda Bø på Engeløya. Turen går gjennom landskap som er så vakkert at man på den ene siden vil fortelle det til hele verden, på den andre siden holde det helt for seg selv. Det er Santkthansaften og førsteslåtten er i full gang. Det lukter nyslått gress og møkk. Traktorene går i skytteltrafikk på de smale veiene. Grøftekantene flommer over av tirilltunger og hundekjeks. Himmelen er blå, havet turkist og fjellene majestetiske. Kyr og sauer ligger i grønne enger og tygger drøv, lykkelig uvitende om at mange mener de er en klimaversting.

Ombestemte seg

Midt i dette postkortvakre landskapet bor altså Dina og Henning. Bare et steinkast fra en av Steigens kritthvite strender. 130 lange mil fra Oslos finansdistrikt, der landskapsarkitekten og byggingeniøren bodde før de staket ut en helt ny kurs. Det var i leiligheten i Barcode de satt da annonsen for Hennings familiegård ble lagt ut på Finn.no. I likhet med resten av storfamilien hadde de forsonet seg med at gården skulle selges på det åpne markedet. Så kom tvilen. Hvordan kunne de la en slik sjanse gå fra seg? Hvordan kunne gården på verdens vakreste øy selges til noen andre? De bestemte seg for å prøve lykken som arktiske potetprodusenter likevel. Dette er fjerde vekstsesongen. Det spirer og gror i de 350 dekarene med potetland. I magen til Dina vokser odelsgutten. Hvordan ser norsk landbruk ut når han vokser opp, mon tro?

imagezhqk.png

Familieforøkelse: Odelsgutten er forventet tidlig i august. Før den tid håper bøndene å ha høstet en del tidligpotet av sorten Juno.

Ville redusere svinn

Dina og Hennings potetreise har vært litt av et eventyr. Da de overtok gården var målet ikke å øke arealet, men å forbedre avlingene og utnytte en større andel av potetene. Dina husker godt hvor sjokkert hun var etter sin første høst på potetopptakeren.

- For meg som kom utenfra, var det sjokkerende å se hvor mange poteter som måtte sorteres ut på grunn av «feil» størrelse eller form. Jeg hadde jo vært på restauranter i Oslo hvor småpoteter ble sett på som gourmetmat, men i normal potetproduksjon må slike poteter sorteres ut. Det ga ingen mening, forteller Dina.

Egen merkevare

Opplevelsen på potetopptakeren ble starten på det som i dag er produktet Engeløya mandel. Det unge paret ønsket ikke at de minste potetene skulle havne i søpla. De tok kontakt med Coop, som tente på ideen og sa at de gjerne ville selge småpotetene fra Steigen, gitt at vi bidro til å utvikle og finansiere et konsept og et design. Nå selges småpotetene i spesialdesignede poser hos Coop både i Nord-Norge og på Østlandet. Faktisk blir de revet bort fra hyllene så fort de ankommer om høsten.

- Vi kunne solgt mer og er utrolig stolte av dette produktet. Poteter som tidligere ble kastet, er blitt omgjort til et produkt folk virkelig vil ha. Det er bærekraftig både for miljøet og for oss at disse potetene havner i festmiddagen heller enn i søppelkassa, sier Dina.

Potene som er for store i forhold til butikkenes krav selger Dina og Henning som bakepoteter i eget gårdsutsalg eller på Reko-ringen i Bodø. De få potetene som ikke selges, blir gitt som grisefôr til kolleger i nærheten.

- Nå kaster vi tilnærmet ingenting. Selv om vi ikke tjener noe på potetene som går til grisefôr, føles det uendelig mye bedre å vite at de kommer til nytte og kanskje erstatter importerte fôrråvarer, enn at de kastes, oppsummerer bøndene.

Bærekraftig framfor økologisk

Siden Dina og Henning selger poteter både i gårdsbutikken og via Reko-ringen i Bodø, har de mye direktekontakt med kunder. Mange lurer på hvorfor paret ikke driver økologisk. Svaret på det er at Dina og Henning synes det er viktigere å drive bærekraftig enn å tilfredsstille Debios regelverk.

- Vi mener det mest bærekraftig er å få mest mulig poteter ut av det arealet vi dyrker. Potetene trenger næring for å vokse og når vi ikke har husdyrgjødsel, trenger de mineralgjødsel. Særlig når man driver på næringsfattig sandjord, hvor det er lite næringsstoffer lagret i jorda. Hadde vi drevet økologisk, hadde avlingene blitt vesentlig lavere, samtidig som traktortimene, arbeidstimene og arealbruken i beste fall ville vært den samme. Det ville gitt høyere klimaavtrykk per potet, oppsummerer Henning. Paret er imidlertid veldig stolte av at de bruker lite sprøytemidler.

- Vi har et konkurransefortrinn her oppe i nord, fordi vi har så lite tørråtesmitte. Mens bønder på Østlandet gjerne må sprøyte tolv ganger i sesongen for å holde tørråtesmitten i sjakk, trenger vi bare å sprøyte en til to ganger i sesongen. Det er bærekraftig både for miljøet og lommeboka, sier potetprodusentene.

Investerer for økte avlinger

Bøndene har gjort store investeringer i maskinparken de fire årene de har drevet gården. Mye kjøpes brukt for å holde kostnadene nede og foran hver investering setter de unge bøndene opp regnestykker i et Excel-ark.

- Egentlig er det ganske enkelt. Vi spør oss selv hvor stor prosentmessig avlingsøkning denne investeringen vil gi og setter denne merinntekten opp mot kostnaden på maskinen. En halv prosents avlingsøkning de neste ti åra kan bli en ganske stor sum med så store volumer som vi har, sier Henning.

Etter at de overtok har paret investert i nye kasser, lys og befuktningsanlegg til lysgroing. De har også kjøpt en mer effektiv slodd og en ny type fres som ikke tråkker der potetene skal settes. De har modifisert den tretti år gamle potetsetteren slik at den nå kan gjødsle samtidig som den sår. Midt i potetopptakinga i fjor gikk de til innkjøp av ny potetopptaker. GPS-utstyr er også innkjøpt.

  • Når traktoren selv sørger for å kjøre rett, kan sjåføren ha fokus på selve arbeidet. Det blir mindre fare for feil, fordi vi kan konsentrere oss om arbeidet som gjøres bak traktoren, sier Henning. Årets nykommer i maskinparken er en sorteringsmaskin.
  • Vi investerer også i kunnskap og rådgiving, forteller bøndene. De bruker rådgivere fra ulike fagmiljøer og tar med seg det som passer for dem. Henning går nå på potetskolen, ett ettårig utdanningsløp for potetbønder i regi av Fagskolen Innlandet og Norsk Landbruksrådgiving.
  • Det er viktig å holde seg oppdatert både på agronomi og teknologi. Det er i tillegg en viktig møteplass for å komme i kontakt med kolleger.

720x480 henning og dina i traktoren.jpg
Grønngul traktorpark: Henning og Dina har seks John Deere-traktorer. Siden det er så lang vei til nærmeste verksted kommer mekanikere fra Felleskjøpet til gården hvis noen av dem må repareres.

Støtter bondeopprør

I likhet med mange andre unge og eldre bønder, har Dina og Henning i vår vært engasjert i bondeopprøret.

- Når man snakker om en bærekraftig matproduksjon, kommer man ikke unna at bonden må ha en anstendig inntekt som det går an å leve av. Det er ikke bærekraftig at matprodusenter skal jobbe på dugnad. Vi kan ikke ha det slik at avløseren har høyere timelønn enn bonden, som sitter med hele innvesteringen og all risikoen. Vi kan ikke ta utgangspunkt i at folk må ha tilgang til gratisarbeidende kårfolk for å få det til å gå rundt, sier Dina. Siden de begge har hatt karrierer utenom landbruket, er det naturlig for dem å sammenlikne bondeyrket med andre jobber.

- Jeg har aldri hatt en jobb som er så krevende og allsidig som bondeyrket. Da jeg startet som junior landskapsarkitekt, ble jeg omtrent holdt i hånda av seniorene og fortalt hva jeg skulle tegne. Det var underforstått at ikke arbeidsgiver kom til å tjene store penger på en ansatt de første årene og at alle trenger en opplæringsperiode. Tenk om unge bønder kunne fått en slik oppfølging i begynnelsen? sier Dina.

Framsnakker bondeyrket

Dina og Henning satte seg tidlig mål om at de skulle tjene like mye som potetbønder som de gjorde da de var ansatt.

- Egentlig skulle det bare mangle, for risikoen vi tar er mye større og vi har investert enormt mye egenkapital i vår egen arbeidsplass. Som ansatt trengte vi ikke ligge våkne av bekymring etter å ha sett på Yr. Tenk alle de rettighetene man har når det gjelder sykdom, pensjon og ferie som ansatt. Noen ganger tar vi oss selv i å si at vi har hatt en rolig dag, fordi vi bare har jobbet ni timer. Som ansatte ville vi sagt at vi hadde jobbet overtid den dagen. Bondeyrket er et utrolig viktig yrke og det bør verdsettes. Vi har alle ansvar for å framsnakke den innsatsen bonden gjør og å skape forståelse for matproduksjon blant folk flest, mener paret. Dette er en av årsakene til at de er aktive på sosiale medier via instagramkontoen de har kalt Åpentlandskap.

Verdifull buffer

Dina og Henning er takknemlige over at de ikke befinner seg i en så krevende økonomisk situasjon som mange kolleger. Selv mener de at en av årsakene til at de har lyktes så godt, er at de fikk muligheten til å ta opp ekstra lån ved oppstart. På denne måten kunne de senke skuldrene med tanke på likviditet og samtidig ha nødvendig handlingsrom for å gjøre investeringer som brakte dem framover.

- Dette er ikke et råd alle andre bønder kan nyttiggjøre seg, for mange vil jo ikke kunne få denne bufferen i lån. Det er mer en oppfordring til politikerne. Det er dyrt å være fattig og man trenger kapital for å komme i gang. Det er ikke lett å utvikle gårdsdrifta hvis man knappest har penger til det mest nødvendige. At vi hadde startkapital gjorde at vi blant annet kunne gjennomføre designprosessen som gjorde at småpotetene våre nå er en ressurs framfor avfall. Hadde vi ikke hatt midler til annet enn settepoteter og gjødsel da vi starta, kunne vi ikke gjort dette. Vi kunne heller ikke investert i maskinene som har økt avlingene og dermed inntjeningen. Landbruket trenger tiltak og støtteordninger som gir nyoppstarta bønder litt økonomisk spillerom, sier gårdbrukerne.

En tittel som åpner dører

Det er snart gått et år siden potetprodusentene ble kåret til Årets unge bønder 2020. Siden den gang har de møtt landbruksminister Olaug Bollestad, vært på God morgen Norge, på Nrk, i VG helg og i diverse lokalaviser. Nå oppfordrer de andre til å både nominere og heie fram kandidater til årets kåring.

- En slik tittel kan åpne noen dører og gi deg en plattform for å nå ut med et budskap. Kåringen bidrar til oppmerksomhet rundt unge bønder og viktigheten av rekruttering til landbruket. En slik mulighet må norske bønder bruke for alt den er verdt, avslutter bøndene.

 

720x480 bogdan.jpg
Uunnværlig ressurs: Ukrainske Bogdan har vært heltidsansatt på gården siden lenge før Henning og Dina tok over. I tillegg til å være hardtarbeidende og svært erfaren med potetproduksjon, er han også utdannet landbruksmekaniker. At han kan reparere nesten alt selv, sparer Dina og Henning for store summer. – Alle burde hatt en Bogdan. Han er verdt sin vekt i gull, sier bøndene.

Publisert 12.08.2021