Høsten 2019 var svært tung for Færder kommunes siste melkeprodusent, Renate Ottersen. Ti år hadde gått siden den unge bonden bygde nytt robotfjøs tilpasset 380 tonn kvote. Nå hadde tørkesommeren 2018 gjort sitt tydelige inntog i gårdsregnskapet og døgnets timer strakk ikke til. Moren ble syk og Renate måtte kjøre henne til sykehus med traktoren midt i førsteslåtten. Hun kom aldri hjem, men døde under andreslåtten. Renate måtte spørre seg selv: Er det vanlig å være så sliten at man har muskelkramper i ansiktet? Er det riktig at jeg skal jobbe så mye og tjene så lite? Er det bærekraftig at jeg kaller det fridag, hvis jeg har unnet meg å ha noen venner på besøk mellom fjøsstellene på en søndag? På kontoen stod 5000 kroner og driftskreditten viste minus 695 000 kroner.

- Dette var nok starten på mitt private bondeopprør. Jeg får snart sølvtina for 15 års levering av elitemelk og jeg har vært på lista over landets høyestytende besetninger nesten hvert år siden jeg bygde nytt fjøs, men jeg følte meg konstant utilstrekkelig. Jeg måtte gjøre noe, forteller Renate.

720x480 Renate Ottersen gård.jpg
Ti år gammelt: Renate tok over gården i 2006. I 2009 bygget hun nytt robotfjøs med plass til 52 melkekuer.

Solgte rundballepressa

Nå har hun gjenfunnet balansen og arbeidsgleden. Høstsola sprer sine lyse stråler over kjøkkenbordet hvor Renate serverer hjemmebakt knekkebrød med eplesyltetøy fra hagen. Det går mot slutten av september, men kvigene koser seg fremdeles på grønne beiter.

Renate er lettet over at hun klarte å følge magefølelsen og gjøre det som føltes riktig for henne.

- Jeg er bare én person og døgnet har bare 24 timer, så jeg bestemte meg for å redusere drifta. Vi bønder har det vel i oss at vi alltid skal utvikle drifta og bli større, men jeg ønsket ikke dette. Faren min foreslo at jeg skulle kjøpe mer kvote og heller leie inn mer folk, men det fristet ikke. Jeg vil heller ha en arbeidsmengde jeg kan håndtere selv, sier bonden. Hun bestemte seg for to hovedgrep. Det ene var at hun ikke lenger skulle ha dyr i to fjøs, men i ett. Det andre var at hun ville selge rundballepressa og heller leie slåing og pressing.

- Jeg hadde ungdyra på talle i et gammelt fjøs som faren min tidligere brukte til ammekyr. Det var stressende å ha dyr i to fjøs og det var arbeidskrevende å berge nok halm. Jeg bestemte meg for at jeg skulle redusere drifta så mye at alle dyra får plass i et fjøs, forteller Renate.

Kvotesalg og kalveavtale

Rådgiveren hennes foreslo at hun skulle slutte å fôre fram okser for å få bedre plass i det nye fjøset.

- Problemet mitt er at jeg er så glad i dyra mine at jeg bare selger dyr som skal slaktes. Jeg hadde ikke lyst til å selge oksekalvene rett etter avvenning. Heldigvis fikk jeg i havn en avtale på mellomkalv med Nortura, så nå selger jeg oksekalvene etter seks måneder i stedet for etter 18 måneder, forteller Renate. For å få inn litt penger, bestemte hun seg også for å selge litt av melkekvoten og leie litt mindre areal. Da Staten tilbød å kjøpe kvoter for 12,50 kroner per liter for å gjøre markedet bedre tilpasset livet uten Jarlsberg-eksport, bestemte hun seg for å selge 36 000 kvoteliter.

- Jeg kjøpte kvotene for fem kroner, så det var i allefall en grei investering, sier melkeprodusenten.

Satte bort slåtten

Et annet valg Renta gjorde, var å selge rundballepressa si.

- Leasingkostnaden på pressa var på 11 000 kroner i måneden. I tillegg kom utgiftene til service, reperasjoner, plast og diesel. Nå leier jeg inn både slått og pressing fra en god kollega, Sigbjørn Grøtterud. Jeg så at siste fakturaen nå var på 175 000 kroner og det var verdt hver krone. Ikke bare slipper jeg arbeidet, vedlikeholdet, plast og diesel, jeg får også mye bedre fôkvalitet. Fordi jeg er eneste melkeprodusenten i området, får jeg førsteprioritet. Siden entreprenøren har to effektive slåmaskiner og jeg én, får jeg slått graset på riktigere tidspunkt enn da jeg selv skulle gjøre alt selv, sier Renate. Hun tror flere kan ha godt av å gå gjennom alle arbeidsoppgavene på gården, for å se om de kan organisere arbeidet på en annen måte.

- De fleste er gode på noe og ikke like gode på andre ting. Hvis man gjør det man er best på og leier inn hjelp eller setter bort det man ikke liker eller ikke er god på, kan man kanskje få en bedre hverdag. Det er i fjøset jeg tjener pengene mine og det er der interessen min ligger. Da tror jeg det er mest lønnsomt at jeg bruker tida mi der, sier Renate.

imageqz2q.pngFavoritt-traktor: Renate er veldig glad i sin John Deere 6130R med trinnløs girkasse.

Konsentrert kalving

Et tredje grep melkebonden gjorde, var å legge om til litt mer konsentrert kalving.

- Jeg synes det var befriende å tenke på at jeg ikke trenger å ta imot kalv på julaften. Nå har jeg ikke kalvinger i desember, januar og februar. Det føles godt å kunne ha en litt roligere periode på denne tiden av året, sier Renate. Hun er bevisst på at livet må inneholde litt annet enn fjøs og gårdsdrift for at hverdagen skal føles bra. Hun prøver å ta ut fem uker ferie hvert år, går på yoga hver uke og setter av tid til å være sammen med familie og venner.

Bønder kan også være syke

Tidligere var faren fast ansatt på gården, men nå som han er blitt eldre, kan han ikke bidra like mye som tidligere. Når Renate trenger avlastning i fjøset, er det kona til faren eller elever fra den lokale landbruksskolen hun benytter seg av. Fram til hun fylte 41 år hadde hun aldri hatt en sykedag, men da hun fikk kyssesyken og ble slått ut i månedsvis, ble hun kjent med Vestfold landbrukstjenester.

- Jeg tror mange bønder sliter med å slippe taket og la andre gjøre oppgavene, men da jeg fikk kyssesyken, hadde jeg ikke noe valg. Etter å ha erfart at de har flinke folk, har terskelen blitt lavere for å bruke dem. En vinter jeg fikk influensa, gikk jeg til legen, fikk sykemelding og brukte avløsere fra Vestfold landbrukstjenesterHa igjen. Jeg vet mange karrer seg ut i fjøset uansett hva slags tilstand de befinner seg i, og jeg har også gått i fjøset når jeg egentlig er syk, men jeg synes ikke det bør være slik. En bonde må også kunne være syk og hvis vi skal ha flinke folk i avløserlagene, må vi benytte oss av dem, sier Renate.

Vil være en stemme

Under Agroteknikk skal Renate Ottersen holde foredrag på Kvinner i Landbruket-konferansen. Hun har bestemt seg for at hvis bønder skal bli hørt i samfunnet, må hun stille opp når folk tilbyr henne en mikrofon eller spalteplass. Det som startet med et facebook-innlegg om hvordan høyt arbeidspress og pressa økonomi påvirket både den psykiske og fysiske helsa, tok henne via P2 og hele veien til NRKs Debatten.

- Hadde noen sagt til meg at jeg skulle sitte på NRK i beste sendetid å fortelle om utfordringene med å være bonde, hadde jeg ikke trodd på dem. Det kan kjennes skummelt å dele økonomiske utfordringer og følelsen av å ikke strekke til, men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Nå vet jeg at vi er mange som har følt på det samme, sier Renate. Hun ønsker seg flere kvinnelige kolleger i melkeproduksjonen.

- Det er forskjell på menn og damer, men det er ikke noen grunn til at damer ikke skal kunne være melkeprodusenter. Mitt beste råd er kartlegge hva du er god til, hva du kan sette bort og deretter tilpasse drifta til dine egne og gårdens ressurser. Jeg vil mye heller drive litt mindre og være bonde hele karrieren enn å gape over så mye at jeg sliter meg helt ut, avslutter melkebonden.

Samvirke 7 2021