De medgir at dette er en hårete visjon, men vil være et viktig bidrag til de nasjonale og globale utfordringene. Samtidig vil det bidra til å øke norsk mat- og svineproduksjons omdømme.

Et anslag på en gjennomsnittlig svinefôrresept fra Felleskjøpet er satt sammen av følgende råvarer:

  • 15 % protein
  • 76 % korn
  • 2 % melasse og roesnitter
  • 2,5 % fett
  • 4,5 % mineraler, vitaminer og småstoffer

Proteinråvarer

Proteinkilden i svinefôret er i hovedsak soyamjøl. Hovedleverandøren til FKA er Denofa i Fredrikstad, som importerer hele soyabønner. Disse blir prosessert i tre produkter; ekstrahert soyamjøl, soyaolje og lecitin. Melet selges til dyrefôr, i all hovedsak i Norden. De to andre selges i hovedsak til næringsindustrien i Nord-Europa. I tillegg kjøper FKA noe soyamel direkte fra et selskap i Brasil. Det brukes også en del rapskake, som også er importert vare. Norskprodusert oljefrø blir i all hovedsak brukt i drøvtyggerfôr. Ensilert fiskeensilasje er tidvis inne i svinefôrreseptene med noen prosentpoeng. Dette er norskprodusert vare som vi gjerne bruker, men prisen varierer med etterspørselen, og i perioder priser denne varen seg ut av svinefôret.

Kornråvarer

Kornråvarene vi bruker i svinefôret er i all hovedsak bygg, fôrhvete og havre. Andelen fôrhvete varierer fra år til år, mest avhengig av hvor stor andel av årets hvete som blir nedklassifisert til fôrhvete. Havre er en gunstig kornråvare, men bruken har variert de siste årene  etter nivå av mykotoksiner. Bygg er således den desidert mest brukte kornarten i svinefôr. Det kan forekomme at det brukes importert bygg, hvete eller havre i svinefôrreseptene, men da kun fordi det ikke er nok norskprodusert vare. Selv i år med store norske kornavlinger gis det importkvoter med begrunnelse i nødvendig faglig behov. Grisen krever slik import i svært liten grad. Det eneste vi bruker av importert karbohydratvarer i kraftfôr til svin er litt roesnitter og melasse. Roesnitter brukes i begrenset mengde i fôr til purke, bl.a. for fiberinnholdet og den metthetsfølelsen råvaren gir. Melasse kan i perioder bli brukt, både for å binde støv, sette god smak, og fordi den i perioder med økt importbehov er en billig vare på energibasis. Alt i alt krever grisen svært lite importkorn med spesielle kvalitative egenskaper.

Fettråvarer

Viktigste råvaren her er norsk destruksjonsfett, produsert på avfall fra norske slakterier. Dette er en gunstig fettkilde til grisen, og vi bidrar til en miljøvennlig resirkulering av slakteavfallet. Tilgangen har det siste året vært svært god.

Mineraler, vitaminer og småstoffer

Vi snakker her volumvarer som kalksteinsmel og syreprodukter, men også «småstoffer» som enzymer, vitaminer og aminosyrer. Norskandelen er nok på under 50% i denne kategorien.

Definisjon på 100 % norske råvarer

Dersom 100% betyr at absolutt 100% av kraftfôrets innhold skal være norskprodusert, er oppgaven helt urealistisk. Det er ikke alle mineralkilder som er mulig å framskaffe i Norge. Det er heller ikke realistisk at vi skal produsere alle syntetiske vitaminer og aminosyrer i dette landet. En forutsetter derfor at Norsvins ambisjon på 100 % norske råvarer dreier seg om den andelen som dyrkes på åker og eng, samt kan høstes fra havet. I praksis betyr det at andelen av karbohydrat- og proteinråvarer skal være 100 % norske.

Grisens utfordringer?

Grisen er en alteter, det vil si at den livnærer seg både på animalske- og planteprodukter, akkurat som f.eks. mennesker, bjørn og grevling. I praksis kan grisen spise det meste, og vil både overleve og vokse på det den blir tilbudt. I et slikt perspektiv er vi klare for å innfri Norsvin sin visjon allerede nå. I praksis vil vi nok få noen utfordringer med at våre kommersielle raser er blitt avlet i lang tid for best å utnytte det «ypperste» fôret vi klarer å tilby grisen, og vil i verste fall gå på noen produksjonsforstyrrelser med et betydelig mindreverdig fôr. Det vil også bety at vi må bytte ut importert soya og rapskake med norskprodusert raps, erter, åkerbønner og fiskeprodukter. Konsekvensen vil først og fremst bli et litt dyrere fôr, mens produktivitet og dyrevelferd forventes å bli opprettholdt. Å droppe bruken av roesnitter og melasse kan gi litt negative konsekvenser på produksjonen.

Norsk landbruks utfordringer?

Grisen er den av husdyrene våre som lettest kan klare seg uten import av korn- og proteinråvarer. Kanskje kunne vi iverksette dette allerede i dag dersom vi bestemte oss. Selv om storfe, småfe og fjørfe i større grad er avhengig av importerte karbohydratråvarer enn grisen, kommer vi ikke utenom det faktum at det dyrkes for lite korn, raps, erter og åkerbønner til at f. eks. norsk svineproduksjon kan forlange å få kun norskprodusert vare. Det medfører økte utfordringer for de andre dyreslaga.

Målet for norsk landbruk samlet må være å øke arealet hvor korn- og proteinråvarer kan dyrkes. Kraftfôret blir ikke mer norsk av at vi f. eks. reduserer importen av soya, øker produksjonen av erter, og dermed må importere mer hvete. Et viktig bidrag ville derimot være å ta i bruk kjøttbeinmelet igjen. Økt bruk av fiskemel ville også bidra til mindre import av soya, men situasjonen i dag er slik at vi konkurrerer med lakseoppdrettet om denne råvaren, og fiskemel er derfor blitt en svært dyr råvare.

I mellomtiden?

Hvem vil kjøpe et litt dyrere fôr, som kan gi noen små produksjonsforstyrrelser, dersom det ikke er lønnsomt for den enkelte? Skal hele bransjen jobbe for å oppfylle Norsvins visjon må Nortura og den private kjøttindustrien enes om felles vilkår (eller krav?) til den enkelte produsent for at dette skal bli et felles løft. I tillegg må alle jobbe for å øke kunnskapen for å minimere produksjonsulempene, samt øke den totale norske produksjonen av korn- og proteinråvarer. I mellomtiden vil derfor et kraftfôr basert på 100 % norske råvarer kun være aktuelt for noe nisjeproduksjon.

Vi er med!

Vi deler sjølsagt Norsvin sin ambisjon om å øke andelen norske fôrråvarer. Felleskjøpet Fôrutvikling er derfor tungt involvert i flere prosjekter som har dette som mål. Vi legger til grunn at nye løsninger må være konkurransedyktige og attraktive for både svineprodusent og forbruker. Den endelige løsningen er antagelig heller ikke én. Dette handler om nye og ukjente råvarer, om optimalisering av de vi bruker eller kjenner til i dag. Dette handler om mer enn korn- og åkervekster av riktig kvalitet, om avl og driftsopplegg på det enkelte bruk. Felleskjøpet vil være med å prege framtida og vi vil gjerne bidra til best mulig produsentøkonomi på vegen dit.

 

Artikkelen står på trykk i Samvirke nr. 4 -2016