Normalt skulle gardbrukerne og eggprodusentene Haaken og Anne Lene Helgestad på Skreia vært godt i gang med forberedelsene til våronna i slutten av mars. Men når Samvirke er på besøk på Helgestad gård i påskeuka, ligger snøen fremdeles tjukt i gnistrende vårsol på jordene, med en fantastisk panoramautsikt over isen på Mjøsa som gjør at våren blir uvanlig sein.

Vår visitt er begrunnet med at Helgestad i 2016 lot seg overtale til å investere i sin aller første John Deere, og at han dermed bidro til at akkurat modellen 6130R både i 2016 og i 2017 ble landets mest solgte traktor.

– Etter mange år som fornøyd bruker av andre merker, satt det langt inne å bytte. Men det har gått lettere enn jeg trodde, innrømmer Haaken Helgestad (51).

Sønnen åpnet øynene

En traktor av denne størrelsen er ingen ubetydelig investering, selv for en eggprodusent med 7 500 høner til økologisk eggproduksjon for Toten Egg, som i tillegg dyrker poteter for Kims på 300 mål, såkorn (bygg, Thermus) for Felleskjøpet på 800 mål og skogsdrift på 500 mål. Gras og beite til hest og høner hører til med 100 mål.

– Det var sønnen min, Ole Martin, som først blei begeistra for John Deere da han jobbet for Felleskjøpet på Lena etter videregående. Gjennom ham fikk jeg øynene opp for mulighetene og potensialet i GPS-basert presisjonsjordbruk. Andre leverandører tilbyr liknende løsninger, men vi syntes at entusiasmen og inntrykket av solid kompetanse vi ble møtt med av Felleskjøpets folk var hakket hvassere enn hos de øvrige.

Om vinteren er det ikke så mye bruk for GPS-en, da brukes traktoren mest til snøfresing og forefallende arbeid på gården.

– Vi er nesten litt overrasket over hvor fleksibel og ikke minst hvor lettkjørt den er. Vi kan faktisk erstatte to andre traktorer med denne, sier Haaken.

Ole Martin (21) er odelsgutt og minstejenta Vilde (16) er begge interessert i gardsdrifta. Ole Martin studerer for tiden økonomi (bachelor) ved NTNU i Trondheim, og tror det er lønnsomt for driften å satse på John Deere og systemet som integrerer alt fra pløying, såing og gjødsling til tresking.

– Det er blant annet veldig viktig for oss å redusere skader fra jordpakking mest mulig, derfor er det GPS-baserte systemet viktig for oss. Pappa har egentlig vært ekstremt dyktig til å kjøre manuelt etter rette spor, men det er likevel umulig å gjøre det like godt som det GPS-baserte systemet til John Deere. Det er også effektivt å kunne utnytte alle muligheter som ligger i å operere innenfor samme systemløsning.

Enkelt for småvokst dame

Vilde tar også del i driftingen av maskinparken. Hun berømmer hvor enkelt og intuitivt det er å beherske og manøvrere en såpass stor traktor også for ei fysisk lita dame. – Den var veldig lett å lære seg å kjøre. Alle kontroller sitter «på riktig plass». Den er også veldig komfortabel med lavt støynivå i førerhuset og ergonomisk utforming på sete og alt jeg skal nå med korte bevegelser både med armer og bein.

Far Haaken var den som i utgangspunktet var mest skeptisk til å gå over til et nytt merke.
– Jeg blei overrasket over hvor umiddelbart «riktig» mange av kontrollene føltes første gang jeg kjørte traktoren. Det skal litt til, når man er vant til et helt annet førermiljø.

Småpirk

Han vil likevel sette fingeren på et par punkter der han mener John Deere med fordel kan ta etter sine konkurrenter: – Jeg savner for det første en kjørespak. Andre merker har hatt dette siden tidlig på 2000-tallet, og det føles som et lite tilbakeskritt å ha de samme kontrollene plassert litt rundt omkring på andre steder. De er lett tilgjengelige, men det er noe med det intuitive. Det hadde blitt enda smidigere og mer behagelig kjøring med en kjørespak. Nå har jeg lest at John Deere faktisk er i ferd med å implementere en slik kjørespak på nyere modeller som snart lanseres, så da får jeg kanskje ønsket mitt oppfylt en gang i framtida.

Det andre ankepunktet gjelder gasspedalen.
– Den kunne ha vært utformet slik at ergonomien hadde blitt bedre rundt pedalen, som i Il Tempo Gigante, smiler Haaken.

– En annen ting som hadde vært ønskelig, var om den powerboosten som John Deere gir, som øker motorytelsen fra 130 til 155 hestekrefter, også kunne slått inn ved hastigheter under 10-15 kilometer i timen. Som gammel travmann, savner jeg at gampen trør til litt ekstra når jeg smatter litt og kanskje pirker litt med pisken også i gangfart.

Men Helgestad understreker at dette er småpirk.

– Traktoren er faktisk veldig, veldig bra til nesten alle slags oppgaver. Den er nesten overraskende sterk og rask, og enkel å bruke. Svingradiusen og generell manøvrerbarhet er veldig god, og hydraulikkapasiteten holder mål. Jeg savner litt mer oversikt over området rett foran traktoren. Men det har heller ingen av konkurrentene, og det går an å montere et kamera. Sikten for øvrig er veldig god, med store vinduer uten plagsomme B-stolper, og ei veldig god lyspakke rundt hele traktoren.

Århundrelang familietradisjon

Familien Helgestad kan faktisk føre sine aner på gården helt tilbake til 1500-tallet. I det meste av tiden har det vært drevet med hest og produksjon av melk, i tillegg til at de har dyrket korn, poteter og grønnsaker. Hest trappet de ned med for ti år siden. 

– Det blei for økonomisk usikkert å engasjere seg så sterkt i travsporten, begrunner Helgestad det med. Da ble det sikrere å satse på produksjon av økologiske egg.

Såkorn har de dyrket en god stund. Fram til i fjor satset de på hvete. Da gikk de over til bygg. – Det viste seg å være et heldig valg, med de forholdene vi hadde spesielt i fjor høst. Da gikk det akkurat i hop med potetonna. Det hadde blitt verre med hvete da, med den seine modninga.

Det er dattera Marthe (18) som holder familietradisjonene med hest i hevd. Hun er ivrig sprangrytter, og liker å stelle i stallen.

 

LETT Å HÅNDTERE: 16-åringen Vilde Helgestad håndterer traktoren med den største selvfølge. Storebror Ole Martin kan benytte den gode passasjerplassen i førerhuset. Foto: Atle Abelsen