Hva er Soya

Soyabønner er en råvare med høy andel protein. Proteiner er avgjørende for at mennesker og dyr skal vokse og leve. Soyabønner er råstoff for soyaolje og soyamel. Størsteparten av soyaproduksjonen går til fôr. Melet gir ved videreforedling svært proteinrike produkter, både som menneskeføde og dyrefôr. Oljen brukes i hovedsak til menneskeføde. Soyaolje går også til produksjon av biodiesel. Over hele verden er soya i bruk, og i mange land er folk avhengige av produkter laget av soyabønner – soyamel, soyaolje og lecitin.

Hvor og hvordan produseres Soya

Soyabønner dyrkes i hovedsak i tropiske og subtropiske strøk. I dag produseres ca. 320 mill. tonn/år globalt. USA, Brasil, Argentina, Kina og India er de største produsentene. Brasil har økt sin produksjon mye siden 90-tallet, og er nå en like stor produsent som USA. USA, Brasil og Argentina står for 87 % av total eksport.

I 2009 var 23 % av soyabønnene som produseres i verden GMO-fri, mens bare 2 % av verdens totale produksjon har sporbarhet og er sertifisert bærekraftig. I Brasil utgjør produksjon av GMO-fri soya ca. 15 % av total produksjon, og dette gjør Brasil til den største eksportøren av GMO-fri soya. Bare om lag 0,09 % av verdens totale produksjon av soyabønner importeres til bruk i norsk husdyrfôr. All import til Norge av soyabønner brukt i husdyrfôr, er sertifisert bærekraftig og GMO-fri.

Hvorfor bruker vi Soya

Norge har begrensede arealressurser som kan benyttes til jordbruk. Sammen med klimatiske forhold setter dette rammer for hvilke jordbruksprodukter som kan dyrkes her til lands, og hvor mye vi kan dyrke. Kun 3 % av det norske arealet er dyrket jord; mer enn 80 % av dette arealet brukes til dyrking av fôr til husdyr, først og fremst grovfôr (gras/beite) og fôrkorn. Bare omlag 10 % av det dyrkede arealet er egnet til å dyrke matkorn, og på resten av arealet dyrkes poteter, grønnsaker, frukt mv. 

Kraftfôr brukes som tilleggsfôr til drøvtyggere (storfe/sau), og som eneste fôr til svin og fjørfe. For å produsere produkter av høy kvalitet på en ressurseffektiv måte, må dyra sikres et fôrgrunnlag som ivaretar dyrenes næringsbehov og helse og sikrer tilvekst og ytelse. Fôrbehovet dekkes gjennom energi fra karbohydrater og fett, byggestoffer i form av proteiner, samt vitaminer og mineraler. Kraftfôr er fôr med høyt energi- og proteininnhold. Karbohydratene og energien i kraftfôret kommer i hovedsak fra norsk bygg, havre og fôrhvete, mens proteinene i kraftfôret kommer fra soya, raps, erter, fiskemel, maisgluten og fiske- og kjøttbeinmel.

Soya har protein- og fôregenskaper som passer ypperlig sammen med det norske fôrkornet. Høy andel protein og en relativt lav andel karbohydrater i soya, gjør at den åpner plass til større bruk av norsk korn (karbohydrater) enn om man for eksempel brukte raps som proteinkilde.

54 % av råvarene i kraftfôret til norsk husdyrproduksjon ble dekket av importerte fôrråvarer i 2014. Uten tilgangen til importerte fôrråvarer, ville husdyrproduksjonen bli dramatisk redusert både i omfang og kvalitet.

Årsaken til at Norge i mange år har vært avhengig av å importere en stor andel av proteinråvarene som tilsettes kraftfôret, er at vekster med høyt proteininnhold ikke har gode nok klimatiske vekstforhold i Norge og ellers i Nord-Europa. Norske jordbruksarealer egner seg best til å dyrke gras, og korn som bygg, havre og hvete. Det dyrkes derfor kun små volumer av ulike proteinråvarer.

Restriksjoner på bruk av kjøttbeinmel og fiskemel i kraftfôret, som kom i kjølvannet av kugalskaps-saken i EU, resulterte i at norskandelen av protein falt kraftig, og har bidratt til økt import av soya.

De siste 10 årene har soyamel-andelen i husdyrkraftfôr ligget rundt 10 %, mot 16 % i EU. Forbruket av soyamel i norsk dyrefôr tilsvarer ca. 200 000 tonn årlig. Det tilsvarer ca. 260 000 soyabønner. Forbruket av soyamel i Norge til husdyrfôr har vært stabilt de siste årene, men veksten i oppdrettsnæringen har medført økt import av soya.

Kritikken mot Soya

Befolknings- og velstandsvekst har ført til økt etterspørsel etter protein og vegetabilsk fett. Dette har vært medvirkende årsaker til at produksjonen av soya har økt de siste tre tiårene. Særlig har det vært en stor økning i etterspørsel i Asia. Produksjon av råvarer har til alle tider medført avskoging. Hogging av regnskog har skjedd til fordel for beitemark, jordbruk, gruvedrift, veier og tømmerdrift etc. Produksjon av soya er dermed en av aktivitetene som har bidratt til hogging av regnskog.

Avskoging har historisk ført til økte klimagassutslipp, reduksjon i biologisk mangfold, forurensning og til at urbefolkningers rettigheter har blitt skadelidende. Kritikerne hevder også at dyrkingen av soyabønner har ført til miljøskade gjennom ukontrollert bruk av plantevernmidler, og at det er dårlige arbeidsforhold på en del plantasjer. NGO-ere har også kritisert bedrifter for manglende transparens og innsyn i aktiviteten de har i de aktuelle områdene.