Spesialkulturer blir i Europa behandlet forskjellig fra de store kulturene som korn, oljevekster og belgvekster. Sprøyteplanene er mer omfattende med flere behandlinger med ulike doser og produkter.  I korn bruker vi kanskje bare et produkt av ugras, -sopp- eller insektmiddel i løpet av hele sesongen.

Spesialkulturer trenger gjentatte behandlinger for å oppnå god kontroll av skadegjørerne.

Ugrasresistens

Når vi snakker om ugrasbekjempelse i spesialkulturer, så må den i de fleste tilfeller gjøres med ulike produkter i blanding eller separate behandlinger med ulike produkter i ulike vekststadier hos kulturen. Dette for å unngå skade på kulturene, samtidig som vi skal oppnå tilfredsstillende effekt på ugraset. Grønnsakskulturer vokser langsomt og gir derved ugraset gode muligheter til å etablere seg. Uten bruk av ugrasmidler ville ikke kulturen overleve dersom vi ikke manuelt skulle luke ugraset. Luking er kostbart, i tillegg er det utfordrende å finne personer til å utføre det på større arealer.

Resistens utfordringene øker i korn som en følge av at mange produkter tilhører samme kjemiske gruppe med samme virkemekanisme. Denne utviklingen kan også forsterkes av politiske avgjørelser som avgiftssystem, som legger til rette for at bøndene skal velge det billigste produktet.

For å unngå resistens i spesialkulturer må det veksles mellom produkter med ulike virkemekanismer, og antall behandlinger må ikke gå ut over det som står på produktets etikett. I tillegg må anbefalte vekslinger som er gitt på etiketten følges. I de Nordiske og Baltiske landene har vi ikke samme variasjon og antall i produkter som vi finner i den sentrale og sydlige delen av Europa. Vi må derfor ha et sterkere fokus på oppsett av gode sprøyteplaner. Ugrasresistens har utviklet seg over de siste 30 år og vil ikke forsvinne de neste 30 år.

Soppresistens

Sprøyteplaner mot sopp i spesialkulturer er basert på bare noen få aktive stoffer, der noen i tillegg har samme virkemekanisme. Det gjør situasjonen enda mer kritisk enn den er i korn. Vi har færre aktive stoffer registrert i den Nordre sonen som følge av at flere av stoffene ikke vil bli søkt på grunn av de krav som stilles for at et produkt skal bli godkjent.

Dette gjør det enda viktigere at vi ivaretar en aktsomhet med integrerte tiltak, og at vi unngår problemer ved at vi gjør rett ting til rett tid for å holde plantene i god kondisjon. Vi bør bare bruke soppmidler mot sjukdommer som vi ikke kan kontrollere på andre måter. Vi må også tenke over at det beste er å bruke soppmidlene forebyggende og ikke når sjukdommen er etablert. De aktive stoffene vi har er ikke effektive nok på etablerte angrep. De vil rett og slett være for dårlige, og det er også økende risiko for utvikling av resistens ved å bruke produktene på den måten. Forebyggende bruk krever mer av dyrkeren. Hun/han må sammen med rådgiver følge kulturen kontinuerlig for å sette inn tiltak i rett tid. Antall behandlinger bør holdes på et lavt nivå for å unngå resistens.

Vi vet allerede nå at visse sjukdommer lett utvikler resistens mot soppmidlene som er i bruk. Gråskimmel (Botrytis cinerea), Storknolle råtesopp (Sclerotinia spp.) og Epleskurv (Venturia inaequalis) er noen av de sjukdommene vi allerede har registrert resistens mot i Europa og andre steder i verden. Om et aktivt stoff ikke lenger er effektivt, vil alle produkter med samme virkemekanisme ha redusert/ingen effekt. Når vi vet dette, og dyrker vekster der disse sjukdommene er et stort problem, er det innlysende at en god strategi for bekjemping er særdeles viktig i disse kulturene.  Om vi bare lukker øynene og øker bruken av samme aktive stoff gjentatte ganger i en kultur vil vi etter få år eller i en periode over 15-20 år med stor sannsynlighet ha resistens overfor produkter med samme virkemekanisme.

Vil det komme nye produkter som kan ta over der resistens har gjort eksisterende produkter tilnærmet effektløse?  I praksis er ikke dette en relevant problemstilling.  Det er veldig få nye aktive stoffer som er under utvikling innen spesialkulturer. De få aktive stoffene som er under utvikling er for de store kulturene på verdensbasis, hvete, ris, solsikke, oljevekster, soyabønner, druer og mais. Spesialkulturer vil bare få ett nytt aktivt stoff, dersom det i utviklingen til de store kulturene kommer produkter som også kan brukes mot sjukdommer i disse.  For å unngå resistens er det en forutsetning å ha sprøyteplaner med produkter med ulike virkemekanismer. Her må det brukes produkter fra flere plantevernprodusenter. Alle må jobbe sammen, ellers vil det ikke være mulig å forsinke/hindre utvikling av resistens.

Insektsresistens

Insektmidler har allerede en utbredt resistens mot glansbille i korsblomstrede arter. Over de siste 30 år har vi mistet mange insektmidler med ulike virkemekanismer, fordi de ikke tilfredsstiller dagens/framtidige krav som settes til registrering. Vi har derfor igjen et begrenset antall aktive stoffer. Insektmidler virker ved at de har effekt på egg, larver i ulike stadier, pupper eller voksene individer. Vi vet at noen produkter er mest effektive på tidlige stadier, mens andre bare kontrollerer det voksene insektet. Dette gjør at det er vanskeligere å sette opp en sprøyteplan med produkter med vekslende virkemekanismer mot samme stadie. Med dette som bakteppe ser vi at insektsresistens kan bli en større utfordring.

Noen kulturer er vanskelig å dyrke i stort omfang i dag, fordi det kreves stor manuell arbeidsinnsats med for eksempel å dekke med nett mot insekter, samt å ta det vekk for andre behandlinger. Tidligere insektmidler virket på flere utviklingsstadier hos insektene, men utgjorde samtidig en stor helserisiko for den som utførte sprøytearbeidet.

Mangel på produkter som tilfredsstiller strengere myndighetskrav vil være en av utfordringene framover. Det er vanskelig å finne nye virkemåter som tilfredsstiller krav til registrering selv om plantevernmiddelfirmaene legger ned stor innsats i å finne nye aktive stoffer. Risikoen er derfor stor for at vi bruker de produktene vi har i markedet i dag så mye at vi får resistens også mot disse.

Hvordan redusere risiko for resistens?

Det er noen overordnede rutiner som den som sprøyter bør følge:

  • Les alltid etiketten først, før utblanding og sprøyting
  • Veksle mellom produkter med ulik virkemekanisme (ulike kjemiske grupper)
  • Bruk den doseanvisningen som er anbefalt på etiketten
  • Reduser antall behandlinger ved aktivt å bruke integrerte tiltak
  • Følg kulturen tett, slik at tiltak settes inn tidlige og i størst mulig grad er forebyggede

(Oversatt fra engelsk av Ole Sigvart Dahlen)