Smågrisene skvetter litt engstelig innover i bingene sine når Theodor Kolstad med Samvirke på slep åpner døra til grisefjøset. De har bare vært ei uke her på Lie gard på Nes i Ringsaker kommune, og har ikke slått seg helt til ro ennå, forteller Theodor. Men det tar ikke lang tid før nysgjerrigheten får overtaket, og små tryner gjerne vil utforske både gjestens kamerautstyr og matfars gjødselskrape. Den sistnevnte blir raskt et populært leketøy i bingen.

Theodor Kolstad får smågrisene fra en av produsentene i en purkering. Grisene har en vekt på 30 kilo når Theodor får dem i hus. Tolv til fjorten uker senere går ferden til slakteriet, noe som betyr at mange av disse krabatene ender på grillen og i stekepanna før sommeren har ebbet ut. Da har de en slaktevekt på mellom 85 og 88 kilo.

Startet som 20-åring

Theodor Kolstad, som er fjerde generasjon på garden, får gode skussmål som leverandør av slaktegris. Godt stell og riktig fôring, skikkelig renhold, faste rutiner og orden er noen av stikkordene, når Theodor sjøl blir bedt om å forklare hvorfor. Erfaring bør nok også plusses på denne lista. For til tross for at han bare så vidt har rundet 30, har han over ti års bakgrunn som sjølstendig driver. Han begynte å forpakte nabogarder, inkludert grisefjøs, da han bare var 20 år gammel. I dag har han ansvaret for egen gard med 650 mål dyrka mark, i tillegg til at han driver fem andre garder på totalt 900 mål.

På dette arealet veksler han mellom korn – bygg og mathvete – og frøpotet. I tillegg påtar han seg noe leiekjøring og er frivillig brannmannskap ved brannstasjonen på Stavsjø. Den sistnevnte jobben er delvis på grunn av den sosiale biten, forteller han. Som gardbruker er det lett å bli litt isolert, og en må en passe på å komme seg ut. Overtakelsen av egen gard kom tidlig og uventet, da faren døde i fjor. Theodor valgte å fortsette med den svineproduksjonen faren hadde drevet tidligere. Det skyldes ikke minst at han er oppvokst med og vant til gris, forteller han.

– Jeg har flydd ute i fjøset siden jeg var liten og trives veldig godt med drifta. Siden jeg er plaget med støvallergi er det dessuten greit i forhold til et kufjøs. Jeg slipper med den ene timen i fjøset om morgenen, pluss en tur innom om kvelden.
I den daglige drifta har han hjelp av mora, som er fast avløser, og noe leid arbeidskraft i sesongen. Valget om å fortsette med gris ble også enklere ved at garden har nytt grisefjøs, et betongfjøs bygget i 2006, med I-mek levert av Felleskjøpet. Fjøset har to avdelinger, som hver rommer et innsett på 350 dyr. Theodor synes fjøset fungerer bra.

– Betonginnredningen gjør at vi er lite plaget med fluer. Jeg ser mange plastinnredninger der det er mye hulrom som de ikke får tetta helt. Betongen gjør også at det blir svalt og kjølig om sommeren, du får ikke de samme temperatursvingningene som i et trebygg.

Kraftfôr og myse

Det automatiske våtfôringsanlegget fra ACO Funki sørger for fôring av grisene fire ganger i døgnet. Fire fôringer i stedet for tre gir jevnere fôring, mener Theodor. Hver binge har ei fôrtro. Da er det enklere å justere fôrmengden i hver binge, har Theodor Kolstad erfart.
– Hver fôrtro skal være tom ti minutter etter hver fôring, hvis det ligger igjen fôr, får de for mye, sier han.
På slutten av innsettet er det viktig å ikke overfôre, slik at de ikke blir for fete, understreker Theodor. I starten er det imidlertid viktig å passe på at de får i seg nok, siden det er da de er mest aktive.

Tilveksten hos grisene er gjennomgående god, forteller han. Daglig tilvekst var i fjor 1020 gram per gris i gjennomsnitt for hele innsettet. Tilveksten økte fra 400 gram per gris i starten til 1500 gram mot slutten. Fôrforbruket per gris er i gjennomsnitt 2,7 fôrenheter per dag. Gjennom hele innsettet får grisene FORMAT Komplett, supplert med myse.

– Mysa fungerer som en appetittvekker, grisene er glad i søtsmaken. Det blir også billigere enn bare å fôre med kraftfôr. Vi har dessuten litt lite vann her på garden, og da er det greit å ikke bare basere seg på tørrfôr, sier Theodor, og legger til at Terje Heggelund, fagkonsulent svin i Felleskjøpet, har lagt inn fôrnormen.

Mengden myse økes gradvis for at grisemagen skal venne seg til den, fra 19 prosent i starten til 27 prosent midtveis i innsettet. Theodor Kolstad understreker at han er nøye med renholdet av mysetanker og fôranlegget for øvrig, blant annet for å unngå muggdannelse.

– Vi vasker dagtanken en gang i uka, det er standard prosedyre hver fredag.
Han tilsetter også litt maursyre i fôret, for å motvirke gjæringsprosesser. Dessuten får grisene to kurer med multivitamintilskudd, én helt i starten og én midt i innsettet.

Gode erfaringer med én leverandør

Theodor forteller at de har vært lite plaget med sjukdom hos grisene.
– Vi får veldig bra gris fra leverandøren i navet. Før hadde vi fire-fem leverandører, da var det større fare for sjukdom.
– Er det en fordel å bare ha én leverandør?
– Ja, jeg mener det. Vi var litt plaget av rausjuke tidligere. Nå har vi hatt to år med den samme produsenten, og det har ikke vært noe tull, sier Theodor.

Han får nye innsett hver åttende uke. Mellom innsettene må det være tomt i to uker. Da vasker han ned og desinfiserer avdelingen, som rekker å tørke godt opp til ny forsyning med gris ankommer. Skikkelig rengjøring og desinfisering, samt å sørge for å ha færrest mulig folk innom i fjøset, er viktig med tanke på å unngå smitte og sjukdom, hevder han.

Halebiting har, spesielt tidligere, vært en utfordring, innrømmer han. Dette problemet kan oppstå når grisen blir stresset. Grisen er et vanedyr og vâr for forandringer. Derfor prøver både han og mora å ikke gå i fjøset til helt faste tider om morgenen.

– Det kan være veldig uheldig hvis du én gang er sent ute. Vi er der mellom sju og ni, da venner grisene seg til det. Når jeg er ferdig med morgenstellet, går jeg ikke inn igjen før på kvelden. Grisene liker å slappe av, de blir stresset hvis du er for mye innom. Og en stresset gris er ikke en glad gris!

For å motvirke halebiting, strør han ellers med flis og en neve halm hver dag, så dyra har litt rotemateriale. Noen aviser i bingen fungerer også bra, ifølge Theodor. For rotemateriale trengs for å holde de foretaksomme grisene sysselsatt.
– Det er viktig at det ikke er helt tomt i bingene, sier han.

Engasjerer seg faglig

Hedmark er landets tredje største svinefylke. Særlig på Hedemarken har svineproduksjon hatt et sterkt fotfeste. Men tendensen går mot færre og større bruk, og miljøet er ikke fullt så aktivt som tidligere, ifølge Theodor Kolstad. For å få faglig påfyll har han engasjert seg i Norsvin Hedmark, der han er styremedlem. Norsvin Hedmark har i dag 200 medlemmer.

– Jeg har alltid hatt interesse for gris, jeg er vant til å ta imot og levere gris, og tenkte det kunne være artig å få mer kunnskap, høre hva det forskes på, sier Theodor.
Økonomien i svineproduksjon synes han per i dag er grei. Men han håper konsesjonsgrensa for produksjon av slaktegris ikke heves fra 2100 gris, der den er nå. Det vil bare føre til enda færre og større driftsenheter, tror han. Da synes han det er bedre å få flere mindre produsenter inn igjen i næringa. Sjøl trives han med den kombinerte drifta han nå har, med gris, korn og poteter.
– Det at jeg kan bruke grisemøkka på kornarealene er veldig bra, grisemøkk har en fin langtidsvirkning.

Med nytt og velfungerende fjøs har han ikke planlagt noen større prosjekter i nærmeste framtid, bortsett fra at han har bygget ei ny korntørke som snart står klar.

– Jeg prøver å holde på den drifta som jeg synes fungerer bra her på garden. Det er også en stor bygningsmasse å vedlikeholde, avslutter Theodor Kolstad, som har prøvd å videreføre den måten faren drev på, med orden, ryddighet og renslighet i fjøset.

– Det er ingen heksekunst å drive med gris, men det skal læres som alt annet.

Saken stod på trykk i Samvirke nr. 6 - 2015