Det er en grunn til at jeg har sett alle episodene av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, smiler Paul-Arne Gaupen. Samvirke har fått sitte på med kraftfôrtransportør Ståle Moa når han tar den eksotiske turen ut i fjordarmen med spesialbestilt ferge en vakker septemberdag. Denne dagen er det også en septikkbil om bord på ferga. Forrige måned var det fire betongbiler og en pumpebil med, for brødrene Gaupen er i gang med å bygge ny gjødselkum. Ny og større kraftfôrsilo er det også blitt.
- Dette er første gang jeg kjører med lastebil og henger hit. Med den nye siloen kan bonden ta imot 27 tonn samtidig. Da blir det kanskje færre turer i året, sier transportøren.
Verdsetter landbrukssamvirke
Paul-Arne Gaupen er veldig takknemlig for at Felleskjøpet og de andre samvirkeorganisasjonene legger til rette for at han og broren skal kunne være matprodusenter, selv om de bor slik som de gjør.
- At Felleskjøpet og Tine legger til rette for oss, er et konkret bevis på at de mener alvor når de sier at de ønsker landbruk over hele landet. Private aktører kan konkurrere i sentrale områder, men uten samvirkene ville ikke distriktsjordbruket vært liv laga. Jeg har inntrykk av at de aller fleste bønder i Norge støtter at sånne som oss skal kunne være med videre, men våre leverandører må være løsningsorienterte og tenke utenfor boksen. Jeg kan ikke bare legge inn bestillinger på Min gård slik som bønder i sentrale strøk kan. All gjødsel, såkorn og maskiner som jeg bestiller fra Felleskjøpet, må koordineres slik at vi får sendt det med ferga som går en gang i måneden, sier Paul-Arne. Han skryter av sin lokale tonnvareselger Tone Aune Sandnes.
- Jeg er veldig glad for at Felleskjøpet har en person i Ytre Namdal, som kjenner de spesielle forholdene her. Hun strekker seg langt for at vi skal få det vi trenger. En gang jeg hadde bestilt femten småsekker med mineraltilskudd og det skjedde noen misforståelser, tilbød hun å komme ut med varene med hurtigbåten. Det er veldig annerledes å snakke med et menneske enn en nettbutikk i slike tilfeller, sier Paul-Arne.
Hver tredje dag kjører han melketanken til hurtigbåtkaia, slik at den kan kjøres inn på fastlandet og plukkes opp av Tine. Slaktet kjøres til Norturas slakteri på Bjerka.
- Vi savner slakteriet i Brønnøysund. Det er veldig trist at det ble nedlagt. Jeg skjønner at Nortura må tenke økonomi og lønnsomhet, men det føles ikke så godt å sende storfe på en åtte timers kjøretur, selv om dyrebilsjåførene er fantastiske og bilene så rene at du kunne spist middag inni dem.
Representant for distriktsjordbruket: - Hadde det ikke vært for samvirkeorganisasjonene, hadde jeg ikke kunnet drive melkeproduksjon langt her ute i fjorden. Jeg er takknemlig for at Felleskjøpet og Tine legger til rette for at det skal gå an å drive landbruk i hele landet, sier melkeprodusent Paul- Arne Gaupen.
Særegen melketransport: Siden melkebilen ikke kan komme til gården, må Paul-Arne kjøre melketanken til hurtigbåtakaia med traktor hver tredje dag
Ytelsestoppen
At man driver gård langt utenfor allfarvei betyr slett ikke at man må drive gammeldags eller med lav ytelse. De to brødrene var blant de første som tok i bruk DeLavals melkerobot VMS 300. På veggen henger diplom fra Felleskjøpet med bevis på at ytelsen i 2020 lå på 11 160 kilo energikorrigert melk per ku.
- Ytelsen økte med nesten 3000 liter etter at vi tok i bruk roboten. Det var moro, men det er også litt ekstremsport. Vi har ikke mål om å komme høyere nå, for baksiden av medaljen er at det er vanskelig å få dyra drektige. Vi sleit mye med fruktbarheten i fjor, men det ble bedre etter at vi begynte å gi dem en allsidig mineralblanding, Pluss Storfe, i roboten. De får også mineralbolus når de er sina av på beite, forteller Paul-Arne.
Høytytende: I fjor hadde Paul-Arne og Svein en ytelse på 11 160 kilo energikorrigert melk per ku. Ytelsen økte med 3000 liter per ku etter at de satte inn melkerobot.
Konsentrert høstkalving
Da Samvirke besøker Paul-Arne Gaupen midt i september, går den intense kalvingssesongen mot slutten. Tretti kalver kommer til verden mellom 20.august og 20.september. I denne perioden er det svært travelt, men Paul Arne synes det er verdt å ha det roligere på sommeren for å kunne være sosial.
- På sommeren tidobles befolkningstallet her. Da vil jeg også ha tid til å kunne ha litt fri, bade og ligge på svaberget med en pils. Det gir energi og påfyll, som kommer godt med til vinteren, sier gårdbrukeren.
Han er veldig glad i folk og skulle gjerne deltatt på flere fagdager og landbruksdemoer.
- Men det er liksom ikke bare å hive seg i bilen og bli borte noen timer. Tar vi hurtigbåten om morgenen, kommer vi ikke tilbake før på ettermiddagen, sier bonden og serverer journalisten dagens andre måltid. Ved ankomst var det hjemmelaget brød, nå er det bløtkake på menyen. Det er ingenting som heter snarvisitt her i gården og alle gjester skal føle seg velkommen.
Konsentrert høstkalving: Kalvingssesongen varer fra 20.august til 20.september. Det er hektisk, men Paul-Arne ønsker fri på sommeren, slik at han kan være sosial i den perioden befolkningstallet i bygda tidobles.
God kapasitet på roboten
Med en kvote på 260 tonn er kapasiteten på roboten langt fra fullt utnyttet, så det går fint at alle kyrne er i topplaktasjon samtidig.
- Det er behagelig å ha god kapasitet på roboten. Vi kjører dobbel spenevask på alle kyrne, både for å vite at de blir ordentlig reine og fordi det stimulerer juret før melking, sier bonden. Han vurderte å droppe kraftfôrautomat og tildele alt kraftfôret i roboten, men er svært fornøyd med at han ikke gjorde det.
- Kyr som melker mye, må også få mye kraftfôr. Da er det en fordel å dele opp rasjonen. At vi har kraftfôrautomat gjør at vi får en bedre dyreflyt enn hvis alle kyrne skulle gå i roboten hver gang de ville ha kraftfôr.
Byråkratiske kamper
Selv om det har vært drift på gården siden 1883, er det ingen selvfølge at det fortsatt er drift der i dag. Brødrene har kjempet med nebb og klør i flere runder for å få fortsette å være bønder.
- Da vi vokste opp hadde vi tre-fire kyr i et fjøs hvor det var så mørkt og lavt under taket at man omtrent måtte gå i vinkel. Der satt tante Karen med skautet sitt på en krakk og håndmelka på spann. Roboten vår heter Karen og er oppkalt etter henne, smiler bonden.
I 1997 ble det bygd løsdriftsavdeling til 30 tonn kvote. Fra 2001 drev brødrene i tillegg med svineproduksjon, men grisene forsvant i 2008, da de fikk tak i mer melkekvote og areal. Melkestallen ble utvida og grisehuset omgjort til ungdyravdeling. I 2016 bygde de om, slik at oksene gikk i binger i stedet for på bås, samt skaffet skraperobot til kyrne og kvigene. Melkeroboten ble tatt i bruk i 2019.
- Det var en enorm prosess å få lov til å bygge ut. Fylkesmannen var helt imot og mente det verken var agronomisk eller økonomisk bærekraftig å bygge ut her. Heldigvis overprøvde Fylkestinget Fylkesmannens innstilling. Vi har hatt to slike runder, forklarerer Paul Arne, som føler han er bonde i dag mot alle odds.
Opptatt av teknologi
Siden Paul Arne vet svært godt hvordan det er å drive tungvint, har han alltid vært interessert i å ta i bruk ny teknologi som gjør livet enklere.
- Det er jo ganske fantastisk at Tine-rådgiveren min, John Kjærstad, kan logge seg på roboten vår hver mandag. Teknologien gir mulighet til å være tett på selv om man er langt unna, sier melkebonden.
Karen: Paul-Arne og Svein Gaupen var blant de første som tok i bruk DeLavals VMS 3000. Roboten har fått navnet Karen, etter tanta deres som melka tre kyr på spann i et mørkt og lavt fjøs i brødrenes oppvekst.
Godt grovfôr
Siden brødrene ikke har mer jord enn de trenger og skiftene som ligger lengst fra gården ligger seks kilometer unna, er både Paul-Arne og Svein opptatt av å få mest mulig ut av grasarealet. De merker at klimaet har endret seg i retning mer intens nedbør, så de legger mye jobb i drenering, grøfting og hyppig omlegging. De er også opptatt av å bruke ensileringsmiddel, EnsilPluss, samt å ikke spare på plasten. De tar grovfôranalyser og tilpasser kraftfôret etter grovfôrets mengde og kvalitet.
- Graset er det viktigste vi produserer på gården, så da må vi gjøre det ordentlig, sier Paul Arne. Siden brødrene bor der de bor, må de ha alt grasutstyret selv. De har en 3,20 meter bred slåmaskin, en kombipresse og ballehenter foran og bak på traktoren.
- Grovfôret vårt koster ganske mye, så vi gir opptil 15 kilo kraftfôr per ku per dag. Det er ikke ubegrensa med areal og vi må være pragmatiske. Selv om det er mer tungvint å få kraftfôret hit enn de fleste andre steder, er det fremdeles svært mye enklere å fylle kraftfôrsiloen enn å fylle rundballelageret, sier Paul-Arne. Han tar en telefon til mannen som snart har tømt alle bygdas septikktanker.
- Nå har han en tank igjen, så da bør dere komme dere ned på kaia så ikke ferga går fra dere. Jeg foretrekker «På Gjensyn» framfor «ha det bra». Dere er hjertelig velkommen tilbake, avslutter melkeprodusenten langt inni fjorden.
Tredje generasjons kraftfôrtransportør
Det er ikke bare bondeyrket som går i arv. Kraftfôrsjåfør Ståle Moa kjører kraftfôr som sin far og farfar.
Ståle Moa overtok Moa transport etter faren i 2011, men han tilbragte mye tid på veien også før den tid.
- Jeg er utdanna byggmester, men jeg liker dette bedre. Det er en livsstil og jeg har nok dette livet i blodet. Jeg tilbringer ca. 70 timer i uka på veien. Det gjorde faren min også. Skulle jeg være sammen med ham, måtte jeg være med han i bilen, for han var sjelden hjemme, forteller Ståle. I dag har han åtte biler, som alle kjører kraftfôr for Felleskjøpet. Kraftfôret plukker de opp på Felleskjøpets fabrikk i Overhalla og kjører til bønder i Namdal og på vestre Helgeland.
Meningsfylt arbeid
Samvirke får sitte på i bilen når den erfarne transportøren er på vei til melkeprodusent Paul-Arne og Svein Gaupen. Turen til en liten bygd, langt utenfor allfarvei i Bindal kommune på Helgeland, går via spesialbestilt ferge en gang i måneden.
- Hurtigbåten ut til denne bygda har bare plass til noen få personbiler, så tungtransport må på spesialbestilt ferge, forklarer transportøren. Det er country-musikk på høyttaleren, selvlysende rosa beholdere med luftfriskere, en seng og utsikt over et høstvakkert landskap. I grøftekanten sitter en orrhane og plutselig løper tre rådyr over veien. Moa er tett på både årstidene og landskapet.
- Som du ser er det ikke akkurat E6 vi kjører på. Ny asfalt er lykken, smiler transportøren. Han er fornøyd med jobben sin.
- Jeg setter pris på å være en del av norsk landbruk. Det er viktig og meningsfylt å sørge for at dyra får mat. Vi gjør alt vi kan for at kraftfôret skal komme fram og for at kundene skal bli fornøyde, avslutter transportøren.
Meningsfylt jobb: Ståle Moa i Moa transport er glad for å kunne bidra til norsk matproduksjon ved å kjøre kraftfôret dit det skal. Han er tredje generasjons kraftfôrtransportør og har livsstilen i blodet.
Samvirke 7 2021
